Stillehavsbunnen ble kraftig deformert
Denne nye modellen belyser også hvorfor sjøbunnen i hele Stillehavet er så tynn og "fersk" av dato. Det er over dette havområdet, som er større enn de samlede oversjøiske landområder på Jorden i dag, bevegelsen har foregått. Ny havbunn er kommet fram som følge av driften. Senere har den stadig fornyet seg på grunn av havbunnspredningen. Dette kommer jeg mer inn på senere i teorien.
Australia kolliderte med de mindre øyene nord for Australia slik det ligger i dag. I tillegg til at de nordlige kontinentene ble presset mot nordpolen og deretter sydover igjen, ble havbunnen kraftig deformert. Dette vanskeliggjør en tydning av spor etter denne forflytningen.
Da Afrika støtte mot kontinentet der det ligger i dag, ble Europa og Asia presset nordover. Dermed fikk man istid på den nordlige del av kontinentet. Isen ble borte etter hvert som hav-platene smeltet under det eurasiatiske kontinentet, og kontinentet trakk seg tilbake. Tar man i betraktning at Jordens flytende steinmasser er elastiske, kan dette gjerne forklare hvorfor kontinentene returner. I den forbindelse har vi også funnet spor etter den magnetiske Nordpolen oppe i Nord-Norge.
En del geofysikere ville kanskje ha hevdet at dette ville ha vært et resultat av sentrifugalkraft, noe de fleste geologer ville ha tilbakevist at denne Jorden har. Det snakkes om en såkalt sentripetalkraft som motvirker dette. Dette er et emne som jeg har sett diskutert mellom de ulike faggrupper mang en gang. Her blir man ikke enige.
Ved å studere figuren under her, ser vi at de største fjellkjedene i Nord- og Syd-Amerika blir liggende som hånd i hanske. Selv om fjellkjedene snor seg i alle retninger på ett kontinent, er de parallelle på det motsatte kontinentet som de tilstøter. Alderen på bergartene harmonerer på begge sider, og ved å markere ut de forskjellige mineraler på disse kontinentene, ser man at også de går over hverandre i et fast og bestemt mønster.
Man ser også at områdene jeg har tegnet inn som lyseblått har vært under havets overflate en gang i historien. Jeg vil anta at enten ble dem presset under havoverflaten da kontinentene ble atskilt, eller at havbunn er blitt slynget opp i disse områdene som følge av meteor-nedslag. I dag finner man utallige rester av fossiler som tidligere levde i havet i disse områdene. Levde dem der, eller ble dem kastet opp i fjellområdene da kontinentene ble delt opp?
Ved spissen av Sør-Amerika finnes en stor øygruppe kalt Shanos-Arkipelet. Man finner ikke tilsvarende før man nærmer seg Canada. Der befinner det seg en lignende øygruppe. Like utenfor Vancouver. På denne modellen som jeg nå har fått, ligger begge disse øygruppene samlet på ett og samme sted. En forsker jeg snakket med, fortalte han vært på begge disse stedene. Likheten mellom landskapene i disse områdene var påfallende. Man kunne, i følge ham, tro at man var på samme sted.
En annen "tilfeldighet" er at noen av de største gullforekomstene på Jorden, i denne modellen da kan finnes samlet på et område, i stedet for spredt over hele verden slik det er i dag. Dette kan være verdt å tenke litt over.
Kontinentalsoklene ved Nord-Amerika og Sør-Amerikas vestkyster er helt forskjellig i fra hverandre. I Sør-Amerika skråner sokkelen ut i havet. I Nord-Amerika heller den inn under kontinentet. Sammen glir dem nå pent og pyntelig i hverandre når Sør-Amerika ligger opp ned, i forhold til hva de gjør ved dagens beliggenhet.
Rødt indikerer fjellkjedene på disse to kontinentene. De blå områdene er rester etter havbunn. Vitenskapen har dermed gått ut i fra at dette engang var under havet til tross for at disse områdene er noe av de eldste landområdene på disse to kontinentene. Jeg mener det er en mer naturlig forklaring på dette. Legg også merke til at havbunnområdene nå ligger parallelle i forhold til hverandre. Kontinentalsoklene som heller hver sin vei, ligger nå også parallelle i forhold til hverandre.