De lettere massene i Jorden dannet kontinentene
De lettere platene ligger øverst
Jordens kontinenter er et resultat av at de letteremassene i Jordens indre har kommet til overflaten tidlig i planetes historie. Vi vet at kontinentene er vesentlig lettere enn de tyngre havplatene. Massetettheten øker jo lengre man kommer Jordens sentrum.
Havplatene smelter og danner fjellformasjoner
På grunn av havbunnspredning blir de tyngre havplatene stadig dyttet under kontinentalplatene. Etter lang tid så smelter denne massen og flyter til overflaten. Slik får man fjellkjeder og fjellformasjoner.
Wegeners modell
Kontinentplatene og havplatene er til sammen 100-200 km tykke og utgjør Jordens ytterste, harde skall, litosfæren. Litosfæreplatene glir over i det delvis smeltede underlaget, astenosfæren.
Planeten vi lever på er ikke fullstendig rund som de fleste holder for sannsynlig. Den er flatklemt ved polene og buler ut mot Ekvator. Slik er også de øvrige planetene vi kjenner til i vårt solsystem.
Den mest utbredte teori er at Jorden og solsystemets øvrige planeter oppstod for 4,5-5 milliarder år siden ved kondensasjon fra en kosmisk gass- og støvsky. Det antas at jordkloden ikke har vært særlig varm ved dannelsen, men at den siden har gjennomgått en periode med intens oppvarming, nær smeltepunktet for jern (1536 °C).
De tyngre stoffene sank inn mot Jordens sentrum, og de lettere beveget seg mot overflaten og dannet jordskorpen. De eldste skorpebergartene er ca. 3,8 milliarder år gamle.
Dersom vi går ut i fra at de lettere stoffene søkte opp mot det øverste laget, ville det være naturlig å tro at de ville ha samlet seg ved Ekvator. Denne linjen ligger ca. 15 kilometer lengre ute enn radiusen fra Jordens sentrum frem til polene.
Lærebøkene viser noe helt annet. Der ser man at kontinentene lå samlet i en klynge fra pol til pol på den ene siden av Jorden. Geologene i dag baserer sin forskning ut i fra den anerkjente kontinentaldriftteorien den tyske geofysikeren Alfred Lothar Wegener la fram i 1912 (fig.2)
Vi ser at Mellom-Amerika ikke er kommet fram før i den senere tid. På bildet under ser vi dette området som er tatt bort:
Klippet bort
(Fig. 3)
A= Bergarter i fra tiden Prekambrium fra 3,9 milliarder til 600 millioner år siden.
B= Bergarter i fra Karbon/Perm. 350 - 225 millioner år siden.
C= Trias/Jura/Kritt. 225 - 65 millioner år siden.
D= Tertiær. 65 mill. år siden og fram til i dag.
Dermed kan ikke noen av disse landområdene fjernes i og med at de er eldre enn som vist ovenfor.
Obs. Man ser altså på bilde nummer tre ( fig 2) på forskerenes sin teori at dette området som vist på figur tre ikke eksisterte for bare 65millioner år siden. Sannheten er at geologiske målinger av dette området at bergartene er opp til 3,9 milliarder år gamle.
Teorien burde ha vært forkastet allerede her
I dag er det de færreste geologer som ville velge å stå fram med synspunkter som bryter med denne anerkjente modellen.
Ved lanseringen av sin teori møtte Wegener kraftig motstand fra geologer verden oversærlig fordi han hadde "klippet bort" store landområder som var blant de eldste man kjenner til.Deriblant var store deler av Mexico, halve Sentral-Amerika og de Karibiske øyer tatt bort fra kartet. Dette til tross for at disse landområdene var like gamle, og eldre, enn områdene han hadde valgt å beholde (fig.3). Denne handlingen alene burde ha vært nok til å forkaste denne teorien, men i løpet av noen år ble den likevel akseptert vitenskap.